Brønngata 6

Dette er historien til ett hus på Langestrand i Larvik som for tiden har åttende og niende generasjon boende. Ut ifra gamle skiftedokumenter og branntakster samt en dendrologisk måling av tømmeret på veggen mot Bekkegata har vi estimert byggeåret mellom 1710 og 1713.

I matrikkelen fra 1819 til kommunesammenslåingen i 1988 hadde eiendommen bruksnummer 59. I dag har eiendommen Gnr 3020 og Bnr 119. Bnr 119 gir et artig sammenfall med bostandsnummeret (gard 119) for folketellingen i 1801.

I folketellingen i 1801 delte Christian Thygesen huset med svigersønn, datter og barnebarn. 8. juli 1801 dør svigersønnen, matros Søren Andersen. Enken sitter alene tilbake med barna, deriblant sønnen Søren som senere skulle overta eiendommen.

Vi finner eiendommen nevnt i ett skifte i 1806 etter Søren Andersen. I en branntakst fra 1809 blir Elen Kristine Christiansdatter nevnt som enken etter Søren Andersen.

I skiftet fra 12. mars 1806 er Matros Christian Isachsen, som er gift med enkens søster, mynder for familien. De er bosatt i en bygning øst på eiendommen der den værende garasjen ligger. Han er oppført som "eier" av eiendommen i en branntakst fra 1811 uten at vi kan finne skiftedokumenter på eiendommen fra Christian Thygesen til Søren Andersen og fra Søren Andersen til Christian Isaksen. Nøden var stor under Napoleonskrigene og familier uten forsørger led mye.  I 1820 var Christian Isachsen oppe i årene og nevøen Søren en ung mann. Christian tilbakeførte eiendommen til den rettmessige arving, matros Søren Sørensen, med en klausul som fastslo at Christian og Karen skulle ha borett livet ut i et skifte 10. juli 1820. I folketellingen 1825 finner vi at Christian Isachsen død og enkefru Karen satt alene tilbake, men var sikret husrom.

Søren Sørensen og hans kone Ingeborg Maria Christiansdatter fikk datteren Elen Kirstine, og husstanden besto i mange år fremover av tre generasjoner som alle var i nær slekt. Søren (1) døde i 1847.

I følge en branntakst fra 1820 inneholdt bolighuset stue og kammer, kjøkken med grue og bakerovn. En toetasjes jernovn sørget for varmen.

Husets grunnflate var 7,5 x 5,5m. Den smale gavlveggen mot Bekkegaten utgjør nok husets gamle bredde. Utvendig var huset bordkledd med tegltak. Bygningen var uforandret gjennom 1800-årene, men ble utvidet i 1951. Grunnmuren av stablet naturstein under husets vestre del, avslører sin alder gjennom betongpussen ved at den stikker utenfor panelet og skrår forsiktig utover.

Vi ser av branntaksten fra 1809 at verdien av eiendommen er satt til 160 spesidaler inkludert et gjerde. I 1820 er taksten redusert til 80 spesidaler med det samme gjerdet.

I denne tiden det stor eksport av tømmer fra Norge og tømmer er vanskelig å skaffe. Ser vi på proporsjonene til vestveggen til Brønngata 6 og sørveggen til Bekkegata 8 og sammen stiller den med de tilsvarende proporsjonene til bygningene på kartet fra 1801 er det nærliggende å tro at denne bygningen har blitt tatt ned og lagret og så blitt satt opp igjen som en bygningsstammen på vestsiden av eiendommen etter 1825.

Ser vi på historien til Bekkegata 8 er denne forbigått under branntakstene på 1850 tallet. Denne eiendommen blir først taksert i 1862. I ett skifte i 1864 etter Ingeborg Maria arver Søren Sørensen Røsserød matrikkelnummer 59 og vi finner hans eldre bror Christian Sørensen Røssere på matrikkelnummer 59a (Bekkegata 8). I 1867 kjøper den yngste broren Hans Edward Sørensen Røssere matrikkelnummer 60 (Brønngata 4).

I 1871 overdrar Søren og Christian tomteareal til Johannes Horst som er svigerfar til Christoffer Christiansen. Johannes Horst var bosatt i Bullegården under folketellingen i 1865. Tomta har forskjellige eiere fram til 1883 når Hans Larsen kjøper. Jeg kan ennå huske hans sønn Johannes Larsen som arbeidet på smia til NSB i Larvik. Han døde en gang på 70 tallet. Denne tomta er i dag Bekkegata 10.

Familien Sørensen livnærte seg av sjømannskap og fiske. De var matroser under napoleonskrigene, dyktige fiskere, og hadde en stund bevilling til brennevinshandel - i likhet med svært mange andre på Langestrand. Søren Sørensens (1) enke mistet bevillingen fordi brennevinskarene ikke hadde store nok mål. Se NOU utredning "Alkoholpolitikken i endring?" fra 1995:24 side 22. Generasjonen Søren Sørensen (2) som fulgte dreide i motsatt retning, og tilhørte i siste halvdel av 1800-årene den apostoliske tro og var med på å etablere Lammers menighet (Misjonskirken) i Larvik og Skien.

Av yrke var de jernverksarbeidere, marinematroser, fiskere og styrmenn. Brønngaten 6 er uttrykk for historien til arbeidsfolk på Langestrand. Frem til i dag har eiendommen uavbrutt vært i samme families eie.

Informasjon og tekst om branntakster og skifter er hentet fra Ragnar Kristensen, Yttersø Gård sitt manus om hus på Langestrand.